Kirken i krevende tider


Les hilsen og en søndagsbetraktning fra Sokneprest Per Olav Vangen her.

 

En hilsen fra Soknepresten

Så startet ikke det nye året slik som vi hadde håpet. I stedet for en gradvis åpning ble det igjen nedstengning. Det betyr at alle aktiviteter i Østerås menighet er avlyst til og med 17.januar.

Og det skal dere vite: Dette er vanskelig for oss ansatte.

 

Ungdommen kan ikke samles på tirsdagene. Barna kan ikke synge i koret. Babyene og foreldrene kan ikke komme – verken inne eller ute. Kaffetreffen for de eldre med den gode samtalen og lunsjen er avlyst. Og søndagssamlingene. Ja, nå kan vi ikke en gang dele ut nattverd annet enn som soknebud. Det er så mye vi gjerne skulle ha gjort, men ikke får lov til å gjøre!

 

Noen unntak er det: Dåp, vigsel og gravferd er det åpent for, dog med store begrensninger.  Og diakonale tiltak. Så har du behov for en samtalepartner, er det bare å ta kontakt. Eller kjenner du noen, ta kontakt. Enten det er en telefonsamtale eller for å en prat ansikt til ansikt. Vi er her, og vi har god tid. Og vi følger smittevernreglene.

 

Så tenker jeg på alle dere som bærer omkostningene på ulike måter. Enten det er permittering, arbeidsledighet, ensomhet eller økonomiske problemer. Det er krevende tider.

 

Håpet er at denne perioden blir så kort som mulig. Selv om det dessverre ikke ser slik ut akkurat nå.

 

Som kirke og menighet vil vi gjerne være til stede selv om det er sterke begrensninger. Med det gode budskapet om en nådig Gud som kom til oss som et sårbart barn. For å møte vår sårbarhet! Med det gode budskapet om at Gud er nær oss. Både i gode dager og i onde dager.

 

Du verden så godt det skal bli å få en helt alminnelig hverdag igjen!

 

Per Olav Vangen, Sokneprest

 

Sønagens betraktninger - 17.januar 2021

Jeg vet ikke om du har opplevd følelsen av å gå tom for energi. Hvor kroppen bare skriker etter energi: etter næring, etter vann. Selv har jeg opplevd det en del ganger. Spesielt når jeg har trent eller gått langt uten å ha med nok drikke eller nok næring. Kroppen har ett eneste fokus: Vann. Næring.

 

Så er det en sannhet vi alle kjenner: Uten vann overlever vi ikke. Uten vann har vi ingen sjanse. Derfor er det store konflikter rundt tilgangen til vann rundt i verden. Tenk bare på Nilen og alle landene langs den, og striden rundt demningen som er bygd i Etiopia. Eller i Midtøsten hvor vann er en knapphetsressurs. For oss nordmenn er det kanskje vanskelig å fatte – vi har mer enn nok vann. Derfor gjorde det inntrykk på meg da en afrikansk kvinne startet et foredrag med å fortelle om da hun fløy inn over Norge fra Zambia, og tenkte: «Dere er rike, veldig rike. Så mye vann!»

 

Så er det vann søndagens tekst handler om. Jesus er på vei til Galilea, og blir tørst. Og setter seg ned ved en brønn i Sykar. Der sprenger han flere grenser: Han som er jøde, snakker med en samaritaner. Og ikke nok med det: hun er også kvinne. Det er vanskelig for oss som lever nå å skjønne hvor utfordrende og grensesprengende Jesus var.

Hvorfor var Jesus det? For å vise hvem Han er. For å vise en ny virkelighet. Jesus åpner nye perspektiv for kvinnene, hun blir drevet fra posisjon til posisjon. Gradvis forstår hun hvem som står foran. Det er ikke en profet. Det er Messias. Med det levende vannet.

Hva betyr det? Jo, for meg betyr at det på samme måten som jeg blir tørst og må drikke vann slik er det også i overført betydning. Jeg har en jeg kan få lene meg til og som er der – hele tiden. En som sprenger grenser for å møte med. I livet mitt. Der det leves. Som det leves.

 

I alle oppturene. I alle nedturene. Enten skodda ligger tykk som en grøt eller det er hvitt med sol og gnistrende skiføre. Så er det en som møter meg. Med levende vann!

 

Per Olav Vangen, Sokneprest

 

 

Tilbake